NB Alle bildene kan forstørres ved å dobbeltklikke på dem

Fra Natal til Trinidad 15 - 29 november

I Recife var det knapt nok noen langturseilere. De fleste unngikk stedet - ikke uten grunn. Polica Federal gjorde sitt beste for å jage langturseilerne. I Natal var vi til gjengjeld svært velkomne. Det var en hyggelig marina og ok offentlige kontorer. Byen er populær blant utenlandske turister først og fremst pga uendelige sandstrender og sandyner. Det er mange nordmenn som har feriehus her. Selv synes jeg byen var kjedelig. Strender har jeg sett nok av. For oss var det først og fremst stedet der vi ville sjekke ut av Brasil. Ikke fordi det var slutt på Brasils kystlinje. Det var fortsatt 1000nm til "det neste landet", Fransk Gayana (omtrent som Lindesnes til Nordkapp i luftlinje). Det hadde vært fristende å få med seg Amazonas delta, men ikke hadde vi tid, og ikke er det regnet for å være helt trygt.

Mot Kourou

Natal er et elveutløp med retning mot passaten. Til tider går strømmen stri utover, og da er innløpet et kav av brytende sjø. Vi ventet til det var nesten høyvann og kom oss greit ut, men dette er ett av de stedene man krysser fingrene og håper at motoren ikke svikter. Etter noen få timer var vi rundt det nordøstligste hjørnet av Brasil. Vi satt kurs langt til havs og mot Kourou i Fransk Gayana. Dette er et betydelig strekk på over 1200 nautiske mil. Vi seilte svært konservativt, men strømmen går heftig mot nordvest så det gikk det unna med mer enn 8 knop. At vi gikk så langt ut har sammenheng med store, grunne områder langs kysten, mange fiskebåter og rapporter om episoder med truende småbåter. Kanskje ikke pirater, men definitivt smårøvere. At vi kanskje var vel forsiktige får så være. Vi fikk i en flott seilas.

Dette er en seilas som krysser ekvator. Rundt ekvator er det vanligvis et stillebelte, på engelsk også kalt "horse lattitudes". I gamle dager fraktet de ofte hester på skutene, og hester (som andre) trenger mye vann i tropene. Om skutene ble liggende å drive for lenge, slapp de opp for vann til hestene. Løsningen var brutal, men nødvendig. Hestene ble kastet overbord. Maritime uttrykk kan gjenspeile forhold som var vesentlig tøffere enn i dag. Selv har vi ingen hester og nok vann. Dessuten var det foreløpig ikke noe stillebelte.

Endelig var det imidlertid tegn til fisk. En 5 kg dorade gikk på Per Eiriks krok, og denne gangen satt den fast. Dette er en av de beste matfisker som finnes, og om menyen begynte å bli litt ensformig så var det problemet løst nå. Per Eirik er også en førsteklasses kokk, så den fisken var god. Det ble et par meget fine fiskemåltider.

Kryssingen av linjen foregikk med god bør, selv om Neptun ikke var så blid på Per Eirik. Til slutt ble det imidlertid tilgitt at han hadde tatt en av Neptuns fineste fisker.
Godt på nordsiden av ekvator, og nærmere Kourou dukket stillebeltet opp. I halvannet døgn fikk jerngenuan hjelpe til. Innseilingen til Kourou er opp en grunn elv, så ankomsten må "times". Vi burde nok ha seilt, men det hadde kostet oss minste et døgn. Selv kunne vi ankre opp i byen Kourou etter bare 7 døgn.

Fransk Gayana er et fransk "departement", så dette er en slags Frankrike i Søramerika. Innsjekkingen var lynrask og meget hjelpsom, selv om det ikke var så lett å finne "tollen". Bilene var franske, husene av bra europeisk standard, og maten... Frankrike, også når det ligger i Søramerika, tar maten på alvor. Den steken var sågu god. Det eneste som ikke klaffet var besøket på ESAs utskytingsbase. Europeiske raketter, mest Ariane 5, skytes opp fra Kourou. Det er vanligvis mulig med omvisning på basen, men nå foregikk det forberedelser til en ny oppskytning. For nær til at vi slapp inn på basen, og for sent til at vi fikk se selve utskytningen. Det rapporteres å være et fantastisk skue, særlig når det foregår om natten.

Rett utenfor Kourou ligger Djevleøya, kjent fra boken og filmen om Papillon, og kjent for å være stedet der Dreyfus ble sendt før han igjen ble frikjent. Det var morsomt å besøke stedet. Fra naturens side er dette vakre øyer, tre i tallet. Ile Diable var antagelig den som IKKE ble brukt som fengsel. Det lå så vidt jeg kan forstå på Ile Royal (det er bare et smalt sund imellom). Det var nok et hardt regime her, men i dag er kasernen for fengselsbetjentene et ganske så bra hotell.

Djevleøya var også stedet der jeg etterlot Per Eirik. Han hadde en drøm om Amazonas og en flybillett fra Rio tilbake til Norge. Med buss og fly ville han realisere litt av drømmen. Det betød 4-5 døgn alene for meg opp til Trinidad. Dette er ikke noe jeg er spesielt urolig for, selv om jeg prinsipielt ikke er for soloseiling. Vakthold og utkikk kan vanskelig bli like bra, og det er grenser for hvor mye man kan kompensere med moderne hjelpemidler. Når det er sagt så har det en viss "sjarm". Så langt ut som jeg planla å seile vil det knapt være små fiskebåter, så alarmen på AIS systemet ville gi beskjed om det meste. Å kun basere seg på et elektronisk system er imidlertid ikke akseptabelt, så søvnperiodene blir heller korte. Etter 20 minutter blir jeg ubønnhørlig vekket av vår "watch commander". Svarer man ikke når den piper, slår den til med 110db. Det er MYE!

Det gikk svært så greit.

• Første natten var det perfekte forhold, en vakker natt med perfekt vind. Stjernene gnistret og det var mange meteoritter.
• Den andre natten hadde jeg et utrolig antall "squalls" eller floinger, dvs regnbyger med kraftig vind. Når man er alene foretrekker jeg å seile med redusert seilføring slik at man kan greit kan seile videre selv om man plutselig har en kuling. Det hele forløp greit.
• Den tredje natten havnet jeg midt i en stim av kommersiell skipstrafikk. Det ble lite søvn, men også god hjelp fra AIS systemet som varsler om en skip er i ferd med å komme vel nær.

Deretter var det vakker seiling til Trinidad. Jeg hadde ikke noe ønske om å seile langs kysten av Venezuela, så 29. november rundet jeg mellom Trinidad og Tobago, så langs øya og gjennom sundet ved Monos Island og inn til Chaguaramas Bay. Jeg rakk immigrasjon og toll før stengetid. Med utgangspunkt i Søramerika gikk dette meget raskt, effektivt og med et smil. Trinidad føltes som et veldig trivelig sted.

Nå ligger Necessity på land i Power Boat Marina. Jonas, en svenske som leder Trinidad Rigging skal bytte all stående rigg. Etter mer enn 7 år og 55000 nautiske mil er dette på tide. Jeg seiler ikke via Grønland uten at det er gjort. En hyggelig lokal maler, Rawle, skal lakkere alt i cockpit. Selv skal jeg tilbringe noen måneder sammen med familie i Norge. De skal bli spennende å se hvor fin Rawle har greid å gjøre Necessity.

Trinidad er også møtested for langturseiere. Her møtte jeg igjen Frøydis som jeg sist hadde sett i Puerto Concuela i en av fjordene i syd Chile. Her var ..... som jeg også sist så på samme sted. Jill og Doug er amerikanske eventyrere som har rodd til steder det skulle være umulig. De har skrevet bok om sine eventyr som innbefatter norskekysten og rundt Svalbard (Rowing to Lattitudes). Her var også mange andre norske båter som hadde tilbragt orkansesongen på Trinidad.

jfm 16.02.13

til toppen

Året det var så grunt -1

Fra Trinidad til Bimini 1 til 29 mars:

Necessity ble behandlet svært bra på Trinidad. Rawle hadde gjort en god jobb med cockpiten, der lakken skinte. Den var også svært grundig polert og stoffet. Stående rigg inklusive nytt rullebeslag for genuan var på plass. Jon Ziesler og undertegnede hadde ikke så mye å gjøre, så det ble tid til litt sosialt liv, igjen med flere norske mannskap på plass. Noe skal imidlertid skje når man er på langfart. Mens vi var ute på en hyggelig sammenkomst kokte det ene av våre svære batterier - vi lå på landstrøm. Det ble meget varmt, og det var helt klart at det batteriet måtte avskrives. Det var ingen stor overraskelse. Det hadde vært ombord i over syv år, nesten uhørt mye for forbruksbatterier i båt på langtur. Det måtte skje en gang, men vi var svært heldige. Den samme type Concorde batterier var til salgs hos Island Marina ca. 200 meter unna. De leverte på kaia. Da var det bare å få ut de gamle. Det var og er mer av en utfordring enn man skulle tro. Hvert av dem veier mer en 70 kg, så det var ikke bare å løfte dem ut. Det ble rigget via bommen med line ned i akterlugaren. Jon og undertegnede fikk dem ut, og de nye inn, på en times tid.

Vi var klare til å dra, men de fleste skjønte lite av rutevalget. Direkte til Jomfruøyene? Hoppe over hele den paradisiske øyrekken? Vi forklarte at ikke bare hadde vi vært der før, vi hadde ikke så mye tid. Dessuten var Jomfruøyene minst like paradisiske. Og vi ville ha en gunstig seilas med vinden tvers. Vi så frem til ren passatseiling.

Klikk på kartet for å vise Bahamas bankene:

Ikke alle drømmer går i oppfyllelse. Vi hadde brukbar vind til vi var på høyde med St. Lucia. Da kom en front feiene, og deretter var vi på skarp kryss. Uhørt! Vi måtte til og med ta et slag ved St. Croix. Ikke en gang passaten er til å stole på.

Necessity er ganske bra på kryss, så vi kom oss greit frem. Det var bare komforten som led under 20graders helling og endel slag når vi seilte inn i sjøene. Allikevel var det fint å seile inn til Sopers Hole i de britiske Jomfruøyer grytidlig på morgenen 6. mars. Vi fant en bøye, kom oss raskt i land og sjekket inn på rekordtid. Deretter var det egg og bacon på en liten strandrestaurant.

Vi ble ikke lenge i Sopers Hole. British Virgin Islands er vakkert. The Baths er en drøm, selv om det tydeligvis er en drøm vi deler med noen hundre andre - pr. dag. Heldigvis er det bare 30 nautiske til Sandy Spit, det klassiske sydhavsparadis med to palmer, noen busker og 360 grader med strand. Stedet kommer, til og med, med et brukbart ankringssted. Allikevel er det få mennesker på Sandy Spit. Like ved ligger Jost van Dyke med noen av de "rareste" restaurantene og barene som finnes (rar både på svensk og norsk). Her kan man få god mat og en god fest, og jeg mistenker også en del stimuli som er forbudt de fleste steder. Uansett så er BVI vel verd et kortere eller lengre stopp.

Det som var spesielt var at vinden fortsatt kom fra nordvest. Vi lå der et par dager og ventet på normalisering. Den var sen med å komme. Fronter fra Nordamerika gjorde seg gjeldene langt ned i passatområdet. Vanligvis sikre ankringssteder var umulige med vind og sjø rett inn. På Turks and Caicos tre døgn mot nordvest skulle vi møte Arne, men det var håpløst å gå dit uten et lite vindskift.

Til slutt var det meldt vind mer fra nord. Vi sjekket ut på Jost van Dyke. Det tok tilsammen ca. 5 min., ikke langt fra rekord. Ut fra BVI var det skarp kryss, men det gikk i riktig retning. Ikke behagelig, men det gikk raskt. Etter hvert ble det bedre, og da vi nærmet oss Turks and Caicos passerte vi over de første bankene, områder med meget grunt vann. Det er et underlig landskap under vann, for rett utenfor ligger det en renne som går ned til 8000 meter. Vi kunne også filosofere over Grand Turk, øya som muligens var stedet der Columbus først satt sin fot i den nye verden. Man er langt fra sikker på om det var her, men øya ligner på beskrivelsen mht form og størrelse.

På morgensiden kunne vi seile inn til Cockburn Harbour på 2,5 meter vann. Ikke lenge etter kom Arne med rutebåten fra den andre enden av Caicos. Han hadde måttet vente et par døgn på et lite hotell.

Cockburn Harbour er ikke verdens navle. Assosiasjonen går heller til en Steinbeck roman. Antagelig er det lite arbeid, for voksne mennesker ligger henslengt, evt. tilbakelent i små grupper. Noen har et noe glassaktig blikk, men vi spurte ikke om hva de hadde inntatt. De lokale var uansett vennlige, og det tok ikke lang tid å sjekke inn i landet. I Cockburn fantes det en butikk med WiFi/internett. Det gir automatisk en stjerne i loggen. Dessuten hadde de hummer (languster). De var flotte, men så store at vi også måtte kjøpe ny gryte. Det gjorde vi og dermed hadde stedet en stjerne til.

Turks and Caicos er kjent for to ting: Enormt dyre luksushoteller (ikke på Cockburn), og statsministre som ser på statsbudsjettet som sin personlige lommebok. Dette er britiske oversjøiske besittelser, så med jevne mellomrom må britene overta. Nå er det statsminister igjen, så får vi se hvordan det går.

Geologisk minner Turks and Caicos mest om Bahamas. Enorme banker hvor det er 2-3 meter dypt. Det gir i overkant spennende seiling, men betyr at man kan kaste anker om man vil sove litt om natten. Det bør man, for kartene gir ikke noe nøyaktig bilde av sandbankene. I godt lys kan man se dem. Å ankre her er som å ankre på havet, for land er ikke i sikte.

Vi skulle til Bahamas, nærmere bestemt Mayaguana. Der var det ikke mye liv, men man kunne sjekke inn - om man hadde nok cash. Bahamas vet å ta seg betalt for sitt naboskap til USA. Ved å legge sammen det Arne, Jon og undertegnede hadde, fikk vi en "Cruising Licence". Mat trengte vi også, men etter å ha inspisert butikken lurte jeg på om vi ikke heller burde gi DEM litt. Etter en natt var vi avgårde mot Rum Cay hvor de etter sigende skulle ha en minibank.

Der var det det ingen minibank, men det var en særdeles hyggelig marina - drevet bl.a. av en kvinnelig norsk marinbiolog, Gro. Det er ikke ofte vi blir møtt velkommen på norsk. Gro var der kanskje mest pga forholdene på revene rundt, hun hadde et forskningsprosjekt på gang, og en god venn. Marinaen sto det ikke så bra til med. Den ble truffet av Sandy før den berømte orkanen satt kursen opp den amerikanske østkysten. Formelt var marinaen stengt, men alle som ville fikk ligge der gratis. Gratis opphold i et lite paradis er et godt tilbud spør du meg. Så får det ikke hjelpe at paradiser også tiltrekker seg slanger. En diger motoryacht var nærmeste nabo. Der ombord var "air conditioning" et must, og aggregatet håpløst støyende (ingen strøm i marinaen). Vi lå innunder baugen og mottok en stor dose desibel blandet med diesel eksos. En forsiktig klage førte til noen underlige og ikke vennlige utsagn - blant annet at de var hensynsfulle mennesker. Hvem de tok hensyn til bortsett fra seg selv var ganske uklart.

Det tok ikke bort vår glede over stedet. Et vakkert hovedhus i karibisk stil, omkranset av tropiske blomster og kjølt av brisen som strømmer gjennom. På revet var det hundrevis av haier. Vi spunrte Gro om det var noen farlige eksemplarer. Hun trakk litt på det. "Det finnes jo noen Hammerheads"(!), men det er mange år siden de har angrepet noen. Ellers er det mest forholdsvis uskyldige eksemplarer av revhai. Vi lot oss ikke skremme av det, og fikk oss en snorkletur på revet.

Neste stopp var Conception Island, for meg et gjensyn. Vi var der med Mackita i 1997 på vei mellom Cuba og Bermuda. Det var et sterkt minne om fantastisk klart vann med hai og delfiner. Slik var de fortsatt, men denne gangen måtte vi dele stedet med noen andre båter. Sist var vi dønn alene.

Astri, gift med Jon, skulle komme til George Town, hovedstaden på Great Exhuma. Dit kom vi etter en flott seilas, det siste stykket over nervepirrende grunt vann.

Det gikk uansett bra, og Astri kom som planlagt. Dermed var vi fire ombord på "Cruise" i Bahamas. Alt var vel ombord, men så var det været. Normalt vil man seile "the Exhumas" på utsiden av den meget lange øyrekka, men med en forholdsvis kraftig vind fra nord ble det fort slitsomt. Vi seilte for det meste på "bank" siden". Det betød grunt vann med kart som var mindre enn nøyaktige. I ettertid kan man kort og godt konstatere at det gikk bra, men det er nervepirrende til tider. Vi er også eksperter på å følge etter båter, selv de som er langt foran oss. Vi er utstyrt med AIS noe vi har til felles med større lystfartøyer. Vi kunne via AIS signalene plotte deres kurst over bankene. Senere kunne vi benytte samme rute. Det dempet uroen en del.

Lee Stocking Island, Little Farmers Cay, Staniel Cay og Allens Cay. Vakre steder med lignende natur, men som gav forskjellige minner:

• Little Farmers Cay hadde en fantastisk hyggelig restaurant med hummer til hyggelig pris. At bøyene var vanskelig å få fatt i med strøm i sundet på flere knop preget oss ikke lenge.
• Staniel Cay, en turistisk, men hyggelig liten by. Hjemstedet for Thunderball Cave, kjent fra ditto James Bond film. Det var et flott sted å snorkle. På lavvann kan man svømme rett inn, på høyvann må man dykke litt ned.
• Allens Cay har en stamme av de opprinnelig karibiske iguanene, og er dessuten et overordentlig vakkert sted. At vi fikk bunnkjenning pga usedvanlig dårlige kart gjorde ingen ting. Det er bare sand.

Vi kunne helt sikkert brukt lengre tid på disse stedene, men Astri og Jon hadde en avtale i Florida, og undertegnede er når sant skal sies på vei "hjem". Etter et døgn på Allens Cay satt vi kurs for Bimini med nattseilas over bankene. Du verden hvor lei jeg er av å stirre på dybdemåleren.

• 4 meter: Helt avslappet
• 3 meter: Avslappet, men interessert
• 2,5 meter: Litt anspent
• 2 meter: I helspenn, manuell styring med hånden på girspaken. 10 cm under kjølen.

For meg blir det aldri rutine.

Allikevel gikk turen til Bimini uten problemer - til vi ankom marinaen. Der stod "dock master" og vinket oss inn. Han glemte å gjøre oss oppmerksom på at strømmen var kraftigere inne i marinaen enn i sundet - kanskje var jeg litt sløv selv også. Meget raskt var vi godt parkert på tvers av to påler som strengt tatt skulle vært på hver sin side av Necessity. Takk og pris for at vi har fenderlist, og at Jon og Arne var lynraske med fendrene. Det ble ingen skade, men der lå vi. Fortøyning var unødvendig. Tre knop på tvers holdt oss i et kraftig grep. Hva nå? Selv mente jeg at det beste ville være å vente til strømmen snudde om 3-4 timer. På kaia stod imidlertid "dock master" og en del andre med et uendelig antall forslag. Kanskje ville de se blod? Vi tok oss god tid, men etter hvert fikk vi etablert en strategi slik at vi kunne dreie rundt den ene av pelene. Det gikk faktisk helt fint takket være mitt mannskap samt litt hjelp fra land. Der lå vi og pustet ut da nabobåten, en tysker, skulle ut. Smack!, der lå han på samme sted. Han hadde dessverre hverken fenderlist eller oppegående mannskap. Det ble en del skraper og elendighet før han kom seg løs. Det er ikke kjedelig å seile.

Vel i land skulle papirer fylles ut. Det viste seg også litt problematisk siden den samme "dock master" var full som en dupp.

ps I skrivende stund befinner Necessity seg i New York City, så neste kapittel følger forhåpentligvis kanskje raskt. ds

Jan Fr. 30.05.13

til toppen

Året det var så grunt -2

Fra Bimini til Jacksonville, Florida 31.3 - 09.4 2013

Alice Town er en liten by på øya Bimini, full av amerikanske turister som kommer for dagen. Det var ikke så mange langturseilere der. Selv var vi ikke lei for å gjøre hoppet over til Fort Lauderdale. Det var en lett seilas, fra en planet til en annen. Vi var tilbake i den industrialiserte verden - stedet der pengene bor. Inn løpet, vente på broen, inn i marinaen. Standarden var høy med tilsvarende priser. Rundt oss lå motorbåter med vesentlig større mastehøyde enn oss. Tre private yachts på rundt 250 fot. Trekk fra hundre fot og det var uinteressant å telle. Stedet var hyggelig, men i det lange løp ruinerende.

Nummer en oppgave når man kommer til USA er å sjekke inn. Vi hadde fått oppgitt et telefonnr. og regnet med at det ville føre til at vi
1) enten måtte besøke et eller annet kontor eller
2) fikk besøk ombord.
Jeg ringte, og en hyggelig person svarte. Han hadde mange spørsmål om navn på båt, passasjerer, passnr. osv. Da han vel var ferdig spurte jeg "hva nå". Overraskende var det ikke noe "hva nå". Fire personer var ferdig sjekket inn - pr. telefon - i USA! Skal du til USA så benytt egen båt. At jeg etter hvert måtte gå til et kontor å få uttdelt en "Cruising Licence" var en annen sak. Også det gikk smertefritt.

Jon og Astri fikk besøk av familie som også var i Florida. Etter en dag forlot de Necessity til sin ukes "ferie" på vestkysten av Florida. Akkurat som om de trengte det!

Arne kunne være med noen dager til. Vi satt kurs nordover på Intracoastal Waterways, et kanalsystem som strekker seg innenfor kysten hele veien opp til Chesapeake Bay og evt. opp tli New York. Intracoastal spilte en stor rolle under krigen. Her er det ikke dypt nok for tyske ubåter, så dette var en meget viktig transportåre. Senere er den holdt nogen lunde ved like.

Å gå på kanalen medfører mange broer som må åpnes og ganske mye trafikk. Dette er ikke den type seilas hvor man kan sitte å lese og kikke ut med noen minutters mellomrom. Dette blir mer som å kjøre bil. Belønning er en uendelighet av vakre eiendommer, store yachter og vakker natur. Siden dette er USA betyr det også dyreliv. Her er det masse delfiner, alligatorer, en god del hauker (særlig "Osprey") og pelikaner. En stor del av kanalen i syd er også sone for Manatees - sjøkuer. Jeg så dem noen ganger, så de er vel ikke så veldig sjeldne lenger. Minst et par ganger hadde de "tail up" når de dykket, en hale som ville passet på en havfrue (litt spadelignende). At de ikke blir påkjørt av båter er utrolig. Selvsagt er det fartsbegrensninger i sjøku områdene, radikalt for de lokale - 20 knop er veldig lite når man har 3x250 hk på passbåten.

Jeg skulle hjem noen uker og dessuten besøke Fredrik i Houston, så det var nødvendig å finne et sted for Necessity. Valget fallt på Jacksonville, og dit var det enda noen dager da Arne måtte gå av. Dette er ikke noe vanskelig sted å seile alene, men en del organisering må til. Alt må være tilgjengelig i cockpit, for den kan man stort sett ikke forlate når man er underveis. Litt uoppmmerksom, og man havner i mudderet. Det kunne skje uansett, for sand og mudder flytter seg, og kartet og staker er ikke så nøyaktig. Om det skjer så er landingen imidlertid myk. Jeg hadde også skaffet meg medlemskap i "Boat US", en slags paralell til Redningsselskapet. Måtte jeg trekkes av så var det i hvertfall gratis. Det har imidlertid ikke skjedd så langt.

Den største utfordringen hadde jeg ved ankomst River City Marina i Jacksonville. I marinaen var det ingen å se, og strømmen gikk langs bryggen i 3 knop. Ikke langt unna var det en bro som var for lav for Necessity, så her var det ikke mye rom for feil. Alt var gjort klart med en tamp midskips. Opp langs pontonen slik at Necessity relativs sett lå i ro. Langsomt nærmere. Et byks, tamp i kryssholt på brygga, mindre gass, og der hang vi etter tampen midtskips. Ganske svett, men fornøyd.

Ved "slack" sjø ble Necessity flyttet til en sikker plass hvor hun skulle ligge mens jeg var borte. River City Marina var del av River City Brewing Company. Den tilhørende restauranten holdt nok høyere standard enn marinaen, men Lee, som hadde ansvaret for marinaen var hjelpsomheten selv. Han skulle ta seg Necessity, så jeg kunne relativt raskt ta flyet til Houston, og deretter hjem.

Naturligvis vil bestefar en tur innom Houston

Jan Fr. 15.06.13

til toppen

Og naturligvis var det flott å hilse på Charlie på Nesøya

Året det var så grunt - en lystig seilas
Intracoastal Waterways from Jacksonville to New York

Våre seilvenner fra Atlanterhavet og Stillehavet, mannskapet på Stormsvalen, Anne Britt og Tom skulle seile med oss fra Jacksonville i Florida til New York. Eva og undertegnede gledet oss stort, for vi har hatt mye moro sammen, med og uten G&T. Det ble da også en lystig seilas. Lystig, men i begynnelsen krevende. Intracoastal mellom Jacksonville og Charleston er egentlig litt for grunn for Necessity. Her manglet det mye på mudring og vedlikehold. Det fikk vi merke gjentatte ganger der vi havnet i mudderet midt i leden. Da prøver man utenfor leden, og et par ganger løste saken seg ved å ta merket på "gal side". Takk og pris for baugpropellen. Den egner seg for å vri Necessity løs fra mudder og sand. Det er utrolig hvordan vi kan komme løs ved å "vri oss litt".

Vi kom oss til Fernandino Beach, en hyggelig liten by. Hyggelig, men totalt dedikert til turisme. Det er ikke alltid noe galt i det. Restaurantene og barene var bra, ølet var kaldt og de hadde et vakkert postkontor. Arkitekten Tom stod for litt voksenopplæring slik at jeg nå er klar over at bygget var italiensk renessanse.

Vi hadde fått nok av grunnstøtinger, selv om bunnen er myk. Fra Fernandino Beach dro vi utenfor med kurs for Charleston i South Carolina. I Georgia gidder de ikke vedlikeholde kanalen. Det ble en hyggelig "overnighter" med en del motring.

Charleston ble en stor overraskelse. Da tenker jeg ikke på at svært mange av de lokale fortsatt synes overbevist om at de var på "riktig" side i borgerkrigen for 150 år siden. Om de ikke fortsatt er tilhengere av slaveri, så er de fortsatt usigelig stolte av sine militære tradisjoner. Kanskje er det slik at de hadde de bestes soldatene, men det dårligste utstyret? Den store overraskelsen var byen og bebyggelsen. Noen av bolighusene er bygget på 1600 tallet, mange på 1700. Det er utrolig velholdte, og danner et bomiljø i store deler av byen som andre byer bare kan misunne dem. Den gang disse husene ble bygget må Charleston ha vært meget rikt for dette er ikke små hus fra "den gang da". Dette er flotte sørstatshus med betydelig boareal. Også forretningsområdene er tatt vare på. Dette må være en av de mest bebolige bykjerner i USA og for den saks skyld i verden. Det skader ikke at de også har noen av de beste restaurantene, selv om vi selv bommet litt ved å gå på en som var mer stil en substans.

Fort Sumpter ligger i innløpet til Charleston havn. Dette er et meget viktig historisk sted - stedet der borgerkrigen regnes for å ha begynt. Fortet var opprinnelig besatt av føderale tropper. Da Syd Carolina sammen med en del andre sørstater trakk seg fra unionen ville de ha de føderale soldatene ut. Ikke aktuelt svarte Lincoln. Det er ingen adgang i grunnloven til å trekke seg fra unionen. Derved fyrte tropper fra de konfødererte av det første skuddet for å ta fortet ved makt. Siden fortet var temmelig uferdig og uforberedt gikk det greit, men borgerkrigen var derved i gang. Siden greide de føderale styrkene aldri å ta Charleston fra sjøsiden. I Syd Carolina er de fortsatt stolte over dette og mange flagger med de to versjonene av sydstatsflagg. Samtidig må det sies at det her, som i så mange steder i USA, er få synlige spor etter diskriminering pga hudfarge.

Det hører også med til historien at Charleston også er historisk viktig på en annen måte. Jeg har alltid trodd at revolusjonen i 1776 startet i Boston, men det synes som om Syd Carolina trakk seg først gjennom en deklarasjon nettopp i Charleston.

Oppover kysten av Carolinas finner man stadig "Alligator" i stedsnavnene, ikke minst gjennom våtmarksområdene nord for Charleston. Det er ikke tilfeldig, for vi så noen eksemplarer av arten. Mye av disse sumpområdene er nasjonalpark, og det er fasinerende natur om enn på en annen måte enn hjemme. Intracoastal tar imidlertid mye tid, så ved Georgetown litt lengre nord gikk vi utenfor i 180 nautiske mil opp til Beauford. Eneste dramatikk på turen var iflg loggen at vi spiste for mange "cookies".

Vi stoppet ikke da vi kom inn igjen i kanalen ved Beauford, men gikk direkte til det lille stedet Oriental. Hele området er en blanding av elver, innsjøer og innlandshav ispedd kanaler. Dette er et svært område som ligger innenfor Cape Hatteras, også kalt "the graveyard of the Atlantic". Utenfor ligger det et enormt antall vrak, offer for strøm, bølger og uvær. Innenfor er det adskillig bedre, og i Oriental var det svært fredelig. Marinaen er mest som et slags motell for båtfolk og svært populært. Det er ikke arkitekturen som trekker folk til Oriental. Dette er den enkle og folkelige Carolinas, men stedets "Clam Chowder" er viden berømt. En pensjonert dansk sjømann og hans tyske kompis kom ens ærend langveis fra i sin cabin cruiser for å spise på den ellers svært enkle restauranten.

Videre gjennom elver og sumper var det lite mennesker, men desto mer natur. Eva og Anne Brith var på dekk da de fikk øye på en svartbjørn på bredden. På neste lille marina spurte vi om de var vanlige i området og fikk til svar at, joda, en morgen for ikke lenge siden hadde de møtt en svømmende da de rodde over kanalen. USA er annerledes enn Norge. Dette er ikke langt fra store bysentra på østkysten.

Det var ikke mye natur igjen da vi etter et par dager seilte nedover elven i Norfolk og Newport News. Dette er en kommersiell havn, og også den viktigste atlanterhavsbasen til den amerikanske marinen. Her ligger marinefartøy på rekke og rad, inklusive de største hangarskipene. Det er en ufattelig mengde "hardware". Seiler du litt for nær komme en vaktbåt og jager deg bort.

Vi hadde fått hint om en Yacht Club i Newport News som skulle være veldig bra. Jeg sendte en mail til Warwick Yacht Club og fikk umiddelbart svar at vi var velkommen. De sendte til og med et kart over marinaen med Necessity allerede tegnet inn. Det ble et minnerikt besøk hos mennesker som var villige til å stå på hodet for oss. Allan DeWall lånte oss bilen og viste oss de lokale severdigheter. Dette er en type gjestfrihet som vi har opplevd noen få utvalgte steder i verden, steder vi aldri vil glemme. Blant stedene han viste oss var det lokale maritime museum. Der hadde de restene av "Monitor", et meget berømt krigsskip - for de innvidde. Dette var forløperen for moderne krigsskip, designet under borgerkrigen av svensken Ericsson. Han var også propellens oppfinner. Monitor ble aldri senket av fienden. Den gikk dukken under en storm utenfor Cape Hatteras. Der ble restene hentet opp under en større dykkeropperasjon.

Tom, Anne Britt og Eva hadde aldri vært i Washington DC. Dit er det mulig å seile, men tiden tillot bare en biltur. Det er interessant å få Washingtons monumentale byggverk presentert gjennom arkitektbriller. De monumentale byggverkene ble dekket ganske grundig. Museene, som er noen av verdens beste, ble vi enige om å utsette til neste gang. Vi er kjent for av og til å observere kjendiser, men, nei, vi så ikke noe til Obama og Michelle.

Da vi satt til sjøs fra Newport News var det med håp om at vi var ferdig med å seile på 2 meter med vann. Målet for turen sammen med Anne Brith og Tom var å seile inn til New York. Derved satt vi til sjøs for de to døgnene opp til Manhattan. Igjen var det en fredelig tur. Det eneste lille skår i gleden er at vi har en lekkasje i kjølevannsystemet. Det er faktisk både salt og ferskt vann som lekker. Det kunne være selve varmeveksleren (dyrt), men det var definitivt også lekkasje i gummibelgene som sitter på enden av varmeveksleren. (billig). Uansett måtte vi ha deler. I New York skulle Lise og Hans-Jacob komme ombord, så en bestilling ble sendt til dem. LaSa hjemme i Oslo hadde, eller kunne skaffe, delene på kort varsel.

Det la ikke en demper på innseilingen til New York. Det gjorde imidlertid tåken, i alle fall til en viss grad. Heldigvis klarnet det nogen lunde opp der vi seilte forbi Manhattan, opp Hudson til Lincoln Marina i New Jersey. Derfra var det meget enkelt å ta seg inn til Manhattan med ferge, buss eller tog. Å komme med båt er noe eget. En ukes tid hadde vi hus i New York.

De fleste synes å ha vært i New York, så vi skal ikke legge til så mye. "Ground Zero" er en sterk opplevelse, og Snøhettas museum glir flott inn mellom monumenter og monumentale bygg. Bydelene er hyggelige, parkene er for virkelige mennesker og kriminaliteten er i betydelig grad forsvunnet. Vi satt veldig pris på å ha besøkt Lauren, Amandas søster. Det gav oss et ekstra lite innblikk i East Village. Central Park er imponerende som vanlig.

New York var også stedet der Tom og Anne Britt skulle dra hjem. Det var synd, for de var et eksepsjonelt hyggelig reisefølge. Vi takker og bukker for selskapet, og gleder oss til å se dem igjen i Norge.

Jan Fr. 07.07.13

til toppen

Nordover mot l'Anse au Meadows juni 2013

Ikke bare forlot Anne Britt og Tom oss. Også Eva skulle hjem. Barnebarn i USA og Norge skulle prioriteres fremfor Grønnland. Lise og Hans-Jacob stod klar til å fylle tomrommet ombord. Det er de særdeles flinke til. For Lise var det en kort tur. Hun ville se Ny England fra sjøsiden. Hans-Jacob skulle være med til Norge. Han er en tøff fyr. Før Eva forlot oss ble det imidlertid tid til et hyggelig måltid på the Boat House i Central Park med Lise og Hans-Jacobs og deres niese, Alexandra, som bor i East Village. Forøvrig nærmet vi oss "ferdig" med New York.

Det ble en litt blandet tur opp kysten. Det er selvfølgelig en opplevelse å seile East River opp til Long Island Sound. Først de fantastiske skyskraperne på Manhattan, det ikke så fantastiske FN bygget (en kloss er en kloss er en kloss uansett arkitekt - og uansett hvem som står for graffiti), Hell Gate hvor strømmen skulle være helt forferdelig, men ikke var så mye å skryte av.

Helvetes porter var det i det hele tatt lite av på Ny Englandskysten. Det var en god del "helvetes hummerteiner" og noe «fordømt» vær. Hummerteinene skal jeg komme tilbake til for de var over alt, men været tar jeg med en gang. Det kan være ganske tøft selv innenfor Long Island. Vi seilte oss fint opp inntil vi kom til Thimble Islands. Der fikk vi en riktig dårlig værmelding og mange "small craft warnings". I denne sammenheng er vi egentlig ikke "small craft", men her var det ubehagelig også for de litt større. Innimellom noen vakre, om enn sterkt bebyggede, øyer fant vi en god ankringsplass, og her ble vi i over ett døgn mens vinden ulte, regnet pisket og "Coast Guard" stadig var på radioen med advarsler, delvis om kraftige skypumper. Kystvaktens mann hadde dessverre særdeles dårlig diksjon (med mange års opphold i engelsk - og amerikansktalende land har jeg rett til å uttale meg), så vi fant aldri helt ut hvor skypumpene befant seg, men de var definitivt i området. Litt torden var det også. Vi leste, hørte på musikk og stakk av og til hodet opp for å se at de store husene på de små skjærene fortsatt var der de skulle være. Neste morgen var alt glemt.

Oppover kysten lå de, stedene vi ikke kan unngå å ha hørt om: Block Island, Marha’s Vineyard, Nantucket og Cape Cod. Den siste, nok en skipskirkegård, men her snek vi oss gjennom en kanal på innsiden. Stedene var når sant skal sies ikke sååå spennende, selv om kjendisjakt på Martha’s Vineyard selvfølgelig er underholdene for noen. Lise fant en Kennedy postkasse, men neppe en verd å skrive hjem om. En sykkeltur på Martha’s Vineyard gav nok mer mosjon enn begeistring.

Hyggelig var det å møte "Jessica Parker", en norsk båt med Bjørnar og Hilde som eiere og mannskap. De var også på vei hjem, men hadde dårligere tid enn oss. En stund håpet vi på følge til Grønland, men de måtte antagelig gå direkte fra St. Johns til Island pga tidspress.

Dessverre var vi snart i Boston, og derfra skulle Lise hjem. Hjem etter et større hummermåltid. For Hans-Jacob og undertegnede ble det også et besøk ombord i USS Constitution, en amerikansk fregatt kjent fra krigen mot britene i 1812. Den og søsterskipene gjorde i sin tid et dypt inntrykk på engelskmenn som trodde de kunne gjøre hva de ville på havet. Kort fortalt var de amerikanske skipene bedre seilere, beder bygget, bedre bestykket og bedre bemannet. USS Constitution er forøvrig fortsatt i stand til å ta seg en seiltur. Det var neppe guiden som var et oppkomme av desinformasjon pakket i store ord. Synd, for dette er skip med en historie som greier seg med virkeligheten.

Selv skulle vi et hakk til oppover kysten av Massachusetts og Maine før vi hoppet over til Nova Scotia. Første stopp var Newbury Port, en liten og særdeles hyggelig by. Heller enn å dra videre nordover leide vi en bil og kjørte opp til Kennebunkport i Maine. Det er en svært særpreget Nyenglandsby som har mer å slå i bordet med enn navnet og at familien Bush har sitt landsted der.

15. juni var vi klar for Canada. Dit var det en to dagers tur fra Newbury Port til Lunenburg like ved Halifax på Nova Scotia. Ut av USA var svært enkelt. En telefon var nok, og vi fikk inntrykk fra personen vi snakket med at også det var unødvendig. USA og Canada blir litt som Norge og Sverige. USA med båt er i det hele tatt en fryd med hensyn til toll og immigrasjon.
Det ble en lett seiltur på et par døgn. Lett bortsett fra at vi traff tåken utenfor kysten av Nova Scotia. Det er antagelig uunngåelig, for det var begynnelsen på uker med mye tåke. Med moderne hjelpemidler er det jo allikevel ikke vanskelig å finne frem, selv om man blir lut lei av å stirre på radaren, og å sitte på ank for hva man kanskje ikke ser i tåkehavet.

Lunenburg er en hyggelig liten by, en hvor trebåtbygging har vært hjørnestenen i et par hundre år. Her bygges fortsatt trebåter, men de lokale klager over at interessen er dalene. Vanskelig økonomiske tider i USA har store ringvirkninger her. På det lokale verftet ligger en neste ferdig replika av "Bluenose". Originalen sjokkerte i sin tid en hel verden ved å seile fra alt og alle i de store regattaene. Det var så vidt jeg forstår den første "bankfiskeskonnerten" som stilte opp. Også den nye er en vakker båt, men kostnadene er visstnok enorme, og den blir "aldri" ferdig. Den tilgjengelige pengesekken er heldigvis betydelig siden den, som nasjonalklenodium, blir bygget for offentlige midler. Originalen ble i sin tid bygget på det samme verftet på noen måneder for en slikk og ingen ting. For oss er det tankevekkende hvilke fantastiske linjer skuta har, og hvor stor den er.

En av ideene med å velge den nordlige ruten hjem var å gi turen et historisk preg. Et mål for undertegnede var å komme innom Halifax og å seile litt av ruten krigsseilerne benyttet i konvoifart. Min svigerfar gjorde turen fra Nord Amerika til Liverpool eller til Murmansk mange ganger. Halifax var ofte utgangspunktet på den amerikansk-canadiske siden. Sporene er tydelige når man seiler inn til byen. Gamle kanonstillinger ligger på begge sider av en fjord kan minne litt om Oslofjorden. Forsvarsverkene er forfalne, men minnene er der uansett. Vi seilte selv inn i fjordmunningen i tykk tåke basert på radar og kartplotter. Man kan forestille seg hvor vanskelig det har vært å finne vei den gang - radiopeiling var det viktigste hjelpemidlet når sikten var null. Man kan også forestille seg lettelsen over å komme inn i det indre, og meget godt skjermete, havnebassenget i Halifax. Her hadde ubåtene ingen mulighet for å komme inn.

Halifax har et godt sjøfartsmuseum. Godt, men temmelig patriotisk. Her var det saktens en del om konvoiene, men det syntes som det bare var Canadiere, og noen briter, som deltok - i alle ledd. Antagelig er det slik med museer de fleste steder, at det er viktigere å appellere til de største kundegruppene enn å presentere stoffet nøytralt? Kanskje enda mer oppsiktsvekkende var en stor seksjon om oppdagelsene i nord. Kun canadiere synes å ha deltatt.
Halifax var uansett trivelig, og forstedene langs fjorder og sund var vakre. Det var et greit sted å gjøre de siste innkjøpene av både mat og pilotbøker før ferden nordover.

Fra loggen (den jeg skriver i prosa):
Vannet ligger helt blankt i Portage Cove nordøst på Nova Scotia. Solen skinner fra en skyfri himmel. Jeg har fått i meg den første koppen med kaffe. Hummerfiskerne har allerede hentet de nærmeste teinene med et muntert «good morning». Morgenroen er som den skal være ombord i Necessity. Snart blir det litt mer liv, for Hans-Jacob pleier ikke ligge langt bak kaffelukten.
Portage Cove ligger 5 nautiske syd for Censo som er den østligste byen på Nova Scotia. I går seilte vi mer enn 80 nautiske fra Spry Bay. Slike dagsetapper var umulig lengre sør, men nå går det nordover. Her på 45 grader nord er dagene blitt vesentlig lengre. Både landskapet og lyset begynner å få et «nordisk» preg.
Dagen i går var en frisk dag med god seiling ispedd litt frustrasjon. Kysten er enkelte steder teppebombet med teiner. De er kjedet sammen i lange remser. Normalt kan man gå mellom dem da linene henger forholdsvis dypt, men dette er noe vi prøver å unngå for dybden er uberegnenlig. PRØVER! Det går ikke alltid. Heller ikke i går. Der satt vi som en kveite på lina – vi følte oss i alle fall ganske flate.
Vår foldepropell er ofte snill og bøyer unna for tauverk. Ikke denne gangen. Det ble en kveil rundt propellen. Manipulasjon med gir hjalp ikke. Fy for f…. Jeg er redd min språkbruk kunne vært bedre. Jeg finner imidlertid at litt høyrøstethet gir energi, og det trenger man om man skal rigge seg til for et dykk i dette området. Dessverre har jeg bare en kortermet våtdrakt, og med 5-6 grader i vannet blir det snaut. Vi har en tradisjon med å rigge en våtdrakt med regntøy og «McIver tape». Skal man arbeide i slike vanntemperaturer er noe annet faktisk ikke ufarlig. Som det forstås kom vi løs ganske raskt, men fy f… «å» kalt det var.
Senere hadde vi et lite problem med toan, men den drittjobben skal jeg la ligge.

Delstaten Nova Scotia fortsatte over sundet gjennom en øy som heter Cape Breton Island. Gjennom fordi det går en kanal, delvis over en sjø, tvers gjennom til nordsiden av øya. Det var vakkert gjennom innsjøen, og været var bra. På nordsiden var det slutt. Slutt på sommeren og begynnelsen på tåke og isfjell. Tenk det, isfjell på 50 grader nord.

Slik er "the Strait of Belle Isle" på innsiden av Newfoundland. Vi valgte å gå på innsiden, mest fordi vi hadde kurs for l'Anse au Meadows, og fordi de innfødte mente dette var den mest interessante ruten. Muligens fikk vi unødvendig mye tåke og kulde på kjøpet - og vi misset St. John. Men oppover lå det hyggelige små byer, alle med fisk og krabber som livsgrunnlag. Port aux Basques, Codroy, Rouzes Brook, Port au Choix og St. Barbe før l'Anse au Meadows. Noen turister farer forbi disse stedene, men blir neppe lenge. Stedene er ofte kalde, det blåser og det er tåke. Ofte er det isfjell i sundet. Om vinteren er det stengt p.g.a. is. Men befolkningen er usedvanlig hyggelig, og dette er en type dagligliv som man må ta med. Det ble også ganske raskt klart for oss at vikinger ikke var et lite tema på Newfoundland. Allerede fergen over fra Nova Scotia het Leif Ericsson.

l'Anse au Meadows er det selvfølgelige midtpunkt i denne dyrkingen av vikinger. Selv var vi imidlertid mer opptatt av vær og vind der vi rundet Cape Norman i noe som minnet lite om midtsommer. Det var bitende kaldt der vi seilte inn til l'Anse au Meadows mellom et betydelig antall isfjell. Dette er ca. 50 grader nord så man kan spørre seg hvorfor dette minner om Svalbard. l'Anse au Meadows er et bitte lite sted med under 50 innbyggere, men de har to store opplevelsessentra for vikinger og et flott og stort turistsenter der tema også er vikinger. Ønsker du å overnatte i et langhus? Eller gifte deg som viking? l'Anse au Meadows er stedet. Dette er også stedet om du ønsker saklig informasjon om vikingenes liv i Amerika, og en innføring i Ingstad'enes innsats. Det eneste de manglet var en kjempestatue av Leif Ericsson. Bare rolig - sokkelen er klar, så den er ikke langt unna. Det er rimelig at de må ha en, for de er allerede på plass på Grønland og Island.

I begynnelsen lå Necessity ved den bitte lille brygga i l'Anse au Meadows mens vi trålet severdighetene. Da vinden truet med å skifte til nordøst flyttet vi over til det lille stedet Straitview hvor Helge og Stine Lise Ingstad visstnok også hadde sin båt. L'Anse au Meadows ligger mildest talt utsatt til, så det er litt overraskende at Leif Ericson valgte som han gjorde. Det gjør vel kanskje litt forskjell at de trakk båtene opp på stranden?

I noen dager trålet vi severdighetene, og studerte vikingenes antatte seilingsruter. Det siste var viktig for oss som jo selv var i ferde med å sette kurs mot Brattalid på Grønland. 5 juli var værmeldingen gunstig å vi var klare til å dra.

til toppen

Til Grønland - juli 2013

Tåke og isfjell - "I hate it". Dessverre er det nettopp den kombinasjonen man må forvente på tur fra Labrador til Grønland. Man må også forvente at det er kaldt. Vi startet fra l'Anse au Meadows i pent vær med en sommerlig temperatur på ca. 2 grader celsius. Vi kledde på oss det vi hadde, men det var allikevel kaldt. Ikke kunne vi la Necessity seile sin egen sjø heller. Dette er "Iceberg Alley" hvor fjellene kommer seilene sydover. Her var det å stå med et vaktsomt blikk. Så langt var det i alle fall ikke tåke.

Etter tolv timer antok vi at vi var ute av Iceberg Alley, i alle fall om de canadiske iskartene var korrekte. Vi fikk noen dager med fin seiling. Kaldt javel, det regnet litt javel, men vi hadde utmerket fremdrift og gode forhold. Vi var litt bekymret en stund da varmeapparatet nektet å starte etter at vi hadde slått det av noen timer. Vi seiler riktignok i vikingenes fotspor, men vi leter ikke etter deres komfortnivå. Heldigvis startet Webasto'n igjen etter noen forsøk og har siden oppført seg bra. At også motoren trenger litt vedlikehold oppdaget vi da en liten lekkasje i ferskvannskjølingene ble større. Morkne slanger ble midlertidig fikset med vulkaniseringstape og elektrostrips (begge deler er uunverlige). Det er litt dumt at ingen kunne opplyse oss på forhånd om at slike slanger blir så dårlige. Vi har spurt både Volvo og mekanikere ofte nok om hva vi bør ha av reservedeler. Vi har som filosofi å skifte før noe ryker, eller i alle fall å ha de nødvendige reservedeler. På Grønland skiftet vi alle sammen, og etter det har alt fungert bra ("...de nødvendige besvergelser...").

Underveis hadde vi en fantastisk opplevelse, denne gang med grindhval. Disse hvalene drev med surfing - i flokk. Hele familier, store og små. De syntes det var gøy å surfe sammen med Necessity, og holdt det gående i mer enn en time. Av og til har man store flokker av delfiner sammen med båten, men ofte er det ledd i en jaktstrategi. Her hadde grindhvalene definitivt ingen ting å hente annet enn å ha det gøy. Selv store eksemplarer gled nedover bølgene fullstendig ute av vannet bare noen få meter fra Necessity. Vi kan anta at de visste de ble iaktatt. Om de forstod at de ble fotografert er mer tvilsomt, men bildene forteller historien.

Vi hadde en guffen opplevelse på vei inn til Paamiut. Tåken måtte jo komme tilslutt. Den kom sammen med isfjellene inn mot kysten. Vi hadde en viss tiltro til radaren, men tiltroen var malplassert. Noen isfjell er konstruert etter de ypperste prinsipper for "stealth" og er usynlige på rader. Jeg stod oppe og skulte ut i de ca. 100 meterne med sikt da vi seilte forbi et middels stort ett på kloss hold til babord. Ikke et blip på radaren. Det var en vekker. Vi hadde for stor tiltro til elektronikken. Det er mulig nye radarer er bedre, men vår fra 2003 taklet ikke dette spesielle "fjellet". Heretter ble det å stirre inn i tåkehavet kontinuerlig.

Alle bilder kan forstørres ved å klikke på dem

Inn til Paamiut kom vi dog i god behold. Denne lille byen på ca. 1800 mennesker vil aldri vinne noen pris for arkitektur, men menneskene er hyggelige og åpne, og byen har flere supermarkeder som ikke gjorde skam på sitt danske opphav. Enda bedre, Paamiut hadde et dansk bakeri. I Paamiut skulle jeg være mer enn en uke, for Hans-Jacob måtte hjem i et bryllup. Naturen rundt er praktfull med et bakteppe av hav og isfjell.

Noen av husene rundt den lille vågen er også ganske hyggelige og i alle fall fargeglade. Den lokale fiskeforedlingen, Royal Greenland, er i full drift, og samfunnet er i ganske god forfatning. Kantinen på Royal Greenland er også åpen for publiken, og en god middag kan inntas for under DKr 30. Necessity fikk plass ved en brygge som var svært godt skjermet for vær og vind. Det eneste man måtte ta høyde for var tidevann på 2-3 meter. Det var godt at Necessity var trygg, om ikke annet fordi vårt forsikringsselskap, like før avreise til Grønland, hadde gjort oss oppmerksom på at forsikringen kun gjaldt for 3. part i det landet (...denne gangen er besvergelsene rettet mot Allianz....).

Paamiut var et fint område for fotturer. Mine ble ikke så lange, men lange nok til at jeg av og til tenkte gjennom et bilde som hang på politistasjonen. To isbjørner hadde besøkt Paamiut for ett par år siden. Jeg gikk med min bjørnespray fra Alaska i ryggsekken. At det også var et fint område for mygg er en annen sak. Til tider stod de så tett at et nett over hodet var eneste utvei.

Etter hvert kom det også inn et par andre båter, to svensker og en amerikaner. Den første var en liten HR Monsun som skulle gjennom Nordvestpassasjen. Der er det etter hvert blitt ganske trafikkert. Den neste var en svær og flott svensk stålbåt "Polar Quest" med Ole Skinnarmo ombord. De skulle opp til Baffin Island for å lete etter Vega, båten til Nordenskiøld. Vega hadde forlist der som selfanger etter at den hadde gått gjennom Nordøstpassasjen med Nordenskiøld. Jeg håper de finner skipet, for Vega og Nordenskiøld er viktig historie. I Norge glemmer vi ofte Nordenskiølds innsats både i nord og i Antarktis. Selv fikk jeg hyggelig oppvartning ombord i Polar Quest, en fin avveksling.

Den tredje båten var Paragon, en amerikaner med Monique, Drake og Aena ombord. Det var et hyggelig selskap de få dagene det varte. Det var spennende å se hvordan Drake brukte et quadrokopter til å filme området. Med et Hero kamera fikk han noen meget spesielle filmer og også noen gode bilder fra en vinkel vi ikke er så vant med. Drake prøver å leve av å legge film på Youtube, og sier det allerede gir en viss inntekt. Jeg skal prøve å holde kontakten og finne ut hvordan det går (youtube.com/drakeparagon).

Da Hans-Jacob kom tilbake var det naturlig å besøke mer av Grønland. Ikke minst ville vi ta en kikk på de gamle Norrøne bosetningene. Programmet for turen er jo å reise hjem via Vikingled. Vi fikk det travelt da det ble meldt mange dager med sydlig kuling. En rask tur sydover før været, og så inn i fjordene for å komme i le var vår strategi. Den virket perfekt og vi kom oss først inn til det lille stedet Narssaq. Riktignok måtte vi gjøre vendereis da vi prøvde å komme inn via Bredefjord. Her er det mange isbreer og et stykke inn var fjorden pakket. Den ruten var ikke for Necessity. Heldivis fantes det et alternativ via Skovsfjord, og etter å ha bannet litt over en omvei på 8-10 timer kom vi greit frem. Det meste man kan si om Narssaq var at det lignet en del på Paamiut, men at bakeriet ikke var like bra.

Neste morgen satt vi kurs for Narsassuaq og Brattalid lenger inn i fjorden. Også her var det en del is, men ikke noe problem. Det var en fantastisk opplevelse inn fjorden i strålende sol og is i sjatteringer fra hvitt til glassgrønt via blått. I Narsassuaq finner man Sydgrønlands viktigste flyplass, noe som også medfører en god molo/kai. Den kunne Necessity ligge bak, for også her inne var det atskillig vind. Nok til at vi lurte på om vi ville komme oss over til Brattalid som ligger vis a vis over fjorden og mangler en brukbar kai.

Løsningen ble en stor rib vanligvis brukt for å frakte turister inn til isbreene langs fjorden. Rib'ene opereres fra et lite pensjonat drevet av Ramon Larramendi, den første spanjol jeg har møtt som spesialiserer seg på arktis og antarktis. Joda, han har gått på ski til sydpolen og med hunder til nordpolen. Han er både hyggelig og imponerende. Bortsett å drive med turisme med utgangspunkt i Brattalid, har han et prosjekt for å bruke kite-drevne sleder i Antarktis. Han var meget klar over at både Nansen og Amundsen hadde brukt seil på sine sleder. Et interessant møte. Ramon medfører at Brattalid har ganske mange bofaste spanjoler. Det skulle de visst de gamle vikinger.

En hyggelig spansk dame var det også som kjørte oss til Brattalid i over 30 knops fart. Det er ikke så mye igjen av den norrøne bebyggelsen i Brattalid, men noen jordvoller og ruiner er det jo. Det er også en replika av et langhus og en meget liten kirke som har ligget på stedet. At langhuset kun var en miniatyr i forhold til langhusene i l'Anse au Meadows reflekterer nok dagens ressurser mer enn vikingenes. Brattalid ligger meget vakkert til, og det er lett å se at man kunne drive både jordbruk og husdyrhold her. Det gjør man for så vidt også idag. Her er det sauer og hester, og man har gressmarker som slås. Hele Skovsfjord har for så vidt bosetninger. Det virker primitivt i forhold til hjemlig jordbruk, men dette er formodentlig for mennesker som leter etter en alternativ livsstil.

Vi møtte også et dansk team, arkeolog, landmåler og en lokal hjelper, som fortsatt arbeidet med å kartlegge Brattalid. Han gjorde oss oppmerksom på at vikingene og de senere bosetterne hadde brett seg mer utover sørvestgrønland enn jeg var klar over. Østerbygdi i nærheten av Qaqortoq (Julianehåb) var nok hovedsetet og var der biskopen holdt til. Herjolfsnes i syd var også viktig som handelssentrum. Da jeg synset litt om at det var rart om de norrøne var blitt utryddet av Inuiter i dette enorme landet, var han, litt til min overraskelse, helt enig. Han så mange andre, og mer sannsynlig årsaker (isolasjon, sult, innavl) til at de norrøne bosetterne døde ut på 1500 tallet. Jeg har jo alltid lest hjemme at det nok var Inuitene som tok knekken på dem. I sannhet har det nok aldri vært særlig befolkningstetthet, heller ikke Inuiter, i denne delen av Grønland.

Det har jo endret seg en del selv om landet fortsatt er meget tynt befolket. Alle de opprinnelig danske byene har imidlertid fått grønlandske navn, ikke bare til glede for de besøkende. Hvordan i huleste kan man uttale, og ikke minst huske, navn som Ittoqqortoortmiit? Underlig nok, etter en tid, venner man seg til navn med flere q'er enn andre bokstaver til sammen. Alt i alt ser lokalbefolkningen til å greie seg bra. Selv så jeg lite til påståtte alkoholproblemer. Prisene på alkohol er høye, men øl, vin og brennevin er generelt tilgjengelig.

Vi skulle til Qaqortoq, eller Julianehåb, den største byen i Sør-Grønland. Dit var det ikke så langt, og vi dro optimistisk avgårde. Tilbake utenfor Narssaq - "Hva er det?" Kommer vi gjennom her? Det var da veldig mye is. Må vi dra tilbake til Brattalid? Hva ville vikingene gjort? De ville sikkert prøvd å komme gjennom. Så gjort, og vi kom igjennom. Mannskapet på Necessity er ikke så drevne når det gjelder is. Det var en ny opplevelse å måtte dytte isflakene til side.
Vår bekymring for turen ned kysten viste seg ubegrunnet. Til tider kommer det mye is rundt Kapp Farvell og sperrer for seiling langs kysten. Det skjedde visstnok i år også da et to kvadratkilometer isfjell kom rundt Kapp Farvell, men det var heldigvis etter at vi hadde reist.

I Qaqortoq var det mer sivilisasjon, også for besøkende båter. De hadde til og med en marina med gjestebrygge. Ikke at noen brød seg med oss. Her var det selvbetent og kostnadsfritt. Byen er riktig pen og meget fargeglad. Farger benyttes i alle grønlandske byer, og kanskje det er nødvendig i et landskap som store deler av tiden fremstår som ganske sort-hvitt, for ikke å si grått.

Qaqortoq var også stedet der vi hele tiden vurderte isforholdene for vår videre ferd mot Island. Det var to alternativer. Om isen tillot ville vi gå gjennom Prins Christiansund, et strede eller en fjord som strekker seg rett gjennom det sydlige Grønland. Stredet er dramatisk og vakkert, men frem til sent i august er det svært ofte sperret av is. Når man kommer ut på østkysten står man også overfor vanskelig isforhold. Svært ofte driver havisen nedover kysten og sperrer utløpet og havområdet langt til havs. I utgangspunktet var forhåpningene små. Alternativet var å gå rundt Kapp Farvell, et område som også har mye is og som dessuten har svært dårlige værforhold. Å gå rundt Kapp Farvell betyr egentlig å sette 100 nautiske mil til havs og regne med minst to ekstra døgn på vei til Island. Det ble ivrige studier av iskart og telefoner til "is-sentralen". En overflyvning rundt 26.07 gav oss håp. Det var lite is i sundet, og ingen is utenfor kysten.

Dermed satt vi avgårde, først til nok en liten by, Nanortaliq. Der snakket vi med en annen båt, danske Sol, som mente forholdene var bra og ville forbli bra i alle fall noen dager. De hadde lang erfaring fra Grønland og nordområder. Dermed dro vi videre, først til Herjolfsnes. Der er det en liten bukt ved det vestlige utløpet av Prins Christiansund. Det var også her den norrøne handelsmannen, den første var Herjolf, holdt til. Vi la oss inn i bukta til Herjolf og tenkte at jo, vikingene var virkelig tøffe. Selv i slutten av juli var vi betenkt: Hvor mye av isen utenfor ville komme inn i bukta i løpet av natten? Jeg tok kajakken i land og så meg om. Stedet hadde knapt beitemarker for "ein einaste ku", men kanskje noen få sauer. Fiske var sikkert bra den gangen også, og handel er handel. Familien holdt ut her i flere hundre år. De likte sikkert utsikten til blått hav, hvit is og dramatiske fjell.

Nest morgen var det briste eller bære. Prins Christiansund har utallige isbreer, så man kan aldri være helt sikker. Været var imidlertid strålende, og inn fra vest var det lite is. Etter ca. 20 nautiske mil gjør fjordene noen kraftige knekk, og rundt et nes tenkte vi "at her kommer vi kanskje ikke gjennom". Det så ikke bra ut der store isfjell hadde kjørt seg fast her inne i fjorden . Av og til er det en fordel ikke å være for stor, så vi snirklet oss gjennom. Et annet sted var vi sikre på at hele fjorden var dekket av is, men det viste seg å være en illusjon. Det var brevann som farget vannoverflaten hvit, så akkurat det bød ikke på noe problem. Hele tiden kunne vi nyte en helt unik utsikt, men med et snev av sommerfugler i magen. Ville vi komme igjennom, og hvis ikke, ville vi komme oss tilbake? Isen beveger seg raskt i den til tider kraftige strømmen i sundene.

Lettelsen var stor da vi skjønte at det ville gå. Ved utløpet på østsiden ligger det en metrologisk stasjon. Vi hadde tenkt å ligge ved dere kai til neste morgen, men den plassen var opptatt av et lite isfjell. Vi ankret en liten stund, gjorde båten sjøklar og satte kurs for Island. Værmeldingen var bra og isforholdene fine. Vi ville være utenfor det verste isbeltet før det ble mørkt.

jfm 18.08.13

til toppen

Vi forlot Grønland I strålende sol og en fin bris. Stemningen var god, men dette var fortsatt kysten av Grønland, og utpå natten kom tåken sigende. Vi antok imidlertid at vi var klar av all is, så vi tok det forholdsvis rolig. Mer urovekkende var værmeldingen. Det utviklet seg en kraftig høytrykksrygg i Danskestredet. Høytrykk kan ikke være urovekkende tenker du kanskje, men når det ligger et lavtrykk inn over Island betyr det store områder med kraftig nordavind på den islandske siden av stredet. Når du seiler fra Sør-Grønland mot Reykjavik er kursen nordnordøst. ”Pent vær, men en stiv kuling på nesen”. Under seil til sjøs er ikke det “pent” vær. Vi vurderte å seile rundt høytrykket, men der er den Grønlandske kysten og IS.  Vi hadde hatt nok is. Vi vurderte en stund å seile direkte til Færøyene, men Sagaøya ville vi jo gjerne ha med.

Vi valgte høytrykket. Det er jo nesten alltid litt vind? Ikke alltid! Det ble mye motring og noe seiling. Strømmen var imot, og det gikk langsomt. Vi hadde ikke en gang kurs for Reykjanes utenfor Reykjavik. Vi led imidlertid ingen nød. Det var mye sol og korte netter der vi seilte langs kysten av Grønland godt klar av isen. ”Slik gikk no dagan” som min venn og mannskap, Tore Uthaug, ville sagt. Høytrykksryggen var utholdene, så først på høyde med Reykjanes dreide vi rett østover. Vi var raskt inne i nordavinden. Det ble kaldt, men seilingen var fin.

På ettermiddagen 2. august rundet vi Reykjanes. Det var såpass sent at det var fyret og ikke dampen fra de varme kildene vi så. I mørket kunne vi seile inn i den lille marinaen på Keflavik som ligger ute på ”Reykjaneset”. Det var mørkt, men lyset var på i marinaen. Vi famlet oss frem til en ledig plass som strengt tatt var litt for liten for Necessity. Det var tid for en hel natts søvn.

Vi ble vekket av Ragnar, en blid fisker. Han fisket for tiden nord på Island. Ville vi låne hans nøkkel til marinaen? Det var meget praktisk, så vi takket ja. Deretter bar det ut i det lille tettstedet Kaflavik, stedet for Islands hovedflyplass. Her var hyggelige mennesker, noen hotell og vi kunne kjøpe ”fiskur og franskar”. Vi var i landet som ikke importerer flere ord enn nødvendig. Kaflavik er jo ellers et internasjonalt sted og så sent som 2006 var det en amerikansk marine/fly base. Plutselig en dag sa Rumsfeldt at base på Island var unødvendig. Antagelig var det for få terrorister i området. Det tok ikke mange ukene før alt var forlatt. Det er fortsatt ganske mange ledige leiligheter på Keflavik, og mange av de islandske ansatte på basen er fortsatt arbeidsløse. Det virker som om stengningen rammet dem hardere enn den islandske finanskrisen gjorde.

På turistkontoret var det imidlertid en smule optimisme og munter betjening. Vi fikk rakst en innføring i hva sørvest Island kunne tilby. Det var en god del, og svært mye om man er interessert i svovel og damp. Reykjanes bærer sitt navn med rette, og trår man feil kan man lett bli svært varm på bena. Faktisk møtes to tektoniske plater tvers over Reykjanes, den amerikanske og den europeiske. Her er også Islands geotermiske ”hightech” kraftverk åpne for besøk. Alle kjenner Blue lagoon, og området har også fine museer. Reykjavik og Reykjanes fikk navn av vikingene, og vikingene har fått sine museer i området.

Det siste hadde litt betydning for oss som bevisst fulgte vikingruten fra New Foundland til Norge. Museene i Keflavik og Reykjavik var meget bra og gav ny, levende innsikt i Sagaøyas historie og norrøn mytologi. Begge deler er dramatiske nok til å danne bakteppe for, ja nettopp, noen gode norrøne sagaer. Det var også interessant å studere nok en replika av Gokstadskipet, ”Islendingur”. Dette eksemplaret var bygget av Gunnar Marel Eggertsson med treverk som var hentet i Skandinavia. Eggertsson hadde fått opplæring i Hardanger og hadde seilt med Gaia (Torseths Gokstad kopi). I sannhet et prosjekt i vikingtidens ånd. Joda, også ”Islendingur” hadde seilt til Amerika vi Grønland i Leif Erikssons kjølvann.

Det lar seg ikke benekte at et ønske om å komme seg hjem nå gjorde seg gjeldene både hos Hans-Jacob og undertegnede. Men før vi forlot Island ville vi besøke Vestmannaeyar. Dit var det en drøy dagsseilas.

Hele Island er dramatisk og fremmedartet. Vestmannaeyar er unikt. Få steder får man samme følelsen av å leve på en vulkan. Det gjelder nok for de innfødte også. I 1972 holdt lavstrømmen bokstavelig talt på å feie innbyggerne på hovedøya, Heimaey, på havet. Tusenvis av mennesker ble evakuert nesten over natten takket være at fiskeflåten lå inne. Det var da islendingen bestemte seg for at også vulkaner kunne temmes. Ved å sprøyte lavaene med millioner av liter med sjøvann trodde de at de til en viss grad kunne styre lavastrømmene. Mange av verdens vulkanologer latterliggjorde dem, men i løpet av noen måneder gjorde de ”besservissernes” ord til skamme. Da det amerikanske forsvaret etter hvert gjorde tungt pumpeutstyr tilgjengelig greide de å redde ikke bare mange av husene, men viktigere av alt, havna. Som ordføreren sa: ”Uten havna trenger vi ikke husene”.

I dag tar vulkanen det rolig og nøyer seg med lit rumling og litt røyk av og til. Det samme er ikke nødvendigvis tilfelle med været. Vi skulle jo østover og da er sterk kuling fra øst ikke særlig gunstig. Det var for så vidt ikke så gunstig for turistaktivitetene heller, men de hadde jo museum og en meget bra restaurant. Interessant nok hadde museet en spesialutstilling om hvordan alle barn og ungdommer som var blitt evakuert fra Heimaey ble invitert på gratis sommerferie i Norge i 1972. Det huskes tydeligvis fortsatt med glede på Vestmannaeyar.

De fleste av innbyggerne på Heimaey vendte tilbake, men en betydelig minoritet synte nok var nok. For de av oss som har sett bildene og filmene fra episoden er det forståelig.

Værmeldingen indikerte at kulingen ville gi seg 9. august og vinden skulle dreie på sør-sørvest. Ideelt for vår to-tredagers tur til Færøyene. Dagen kom, men været var ikke patent. I totiden tok vi Necessity ut av havna og ble møtte av et meget trist vær og en ganske så slitsom sjø. Vinden var fortsatt ”på trynet. Når sjøene er grov er det ekstra ubehagelig å motre. Det er noe jeg prøver å unngå. Det ble hard kryss mot nordøst, inn langs kysten av Island. Ville vi gå klar av Koetlitangi, det sydligste punktet på fastlands-Island? Etter ytterligere noen timer fikk imidlertid værmeldingen rett, og vi fikk brukbar bør mot Færøyene. Natt til 12. august styrte vi inn i et av sundene som går fra vest gjennom øygruppa og inn til Torshavn.  Det var imidlertid noe mer tidkrevende enn antatt. Hadde vi vært bedre utstyrt med strøminformasjon hadde det vært bedre, for i Skopen fjord møtte vi en motstrøm på ca 5 knop. I praksis stod vi stille. Vanligvis får vi tidevannsinformasjon på kartplotteren, men ikke her. Improvisasjon var nødvendig.  Hva hvis vi krysser tvers over, mellom to øyer og inn i nabofjorden? Der var det dypt nok til å seile langs land, men med noen odder som antagelig vil bryte strømmen. Vi krysset over som en oter, kom oss gjennom sundet og langs land i nabofjorden. Problemet var løst.

Torshavn og Færøyene hadde fortjent mer tid. De vegetasjonsløse øyene er dramatiske og vakre. Torshavn er en pen by med en veldig idyllisk gamleby. Dessuten var dansk innflytelse tilbake med danske bakerier. På Island var det langt mellom de wienerbrødene, men her var de tilbake for fullt. Med velorganisert gjestemarina midt i byen var det ikke lang vei til de beste bakerne. Vi hadde det svært hyggelig det drøye døgnet vi var i Torshavn. Dette er ikke lang seilas fra Norge, så vi satser på å komme tilbake.

Neste: Til Shetland og hjem - la festen begynne

JFM 31.12.13 - alt for sent

til toppen

13. august seilte vi forbi den vakre trehusbebyggelsen i Torshavn og ut forbi moloen. Shetland var ikke langt unna, og landskapsmessig er det heller ikke så mys som skiller de to øygruppene. Gresskledde, med noen meget idylliske viker, men værhardt. Det er ikke mye som stopper vind og vær. For oss var det imidlertid lite å klage over med hensyn til været. Den største utfordringen var et par store olje- og gassanlegg. De skyter opp som paddehatter vest for Shetland. Som i Norge var oljealderen langt fra over, og man gjør stadig nye funn. På morgenside den 14. var utfordringen å komme seg forbi plattformene uten å komme for nær kjempene. Vi var på kryss, og hadde liten lyst til å gi fra oss for mye høyde. Det gikk imidlertid fint, og dagen var ung da vi gikk inn mellom Gruney og ”mainland Shetland”. Vi måtte gjennom Yell Sound (fra Jala sund og Alasund på gammelnorsk) for å komme oss over på vestkysten. Som på Færøyene var strømmen mellom øyene ganske voldsom, men her hadde vi god strøminformasjon, så det krevde bare litt tålmodighet. Halvveis gjennom hadde vi den store oljeterminalen Sullom Voe til styrbord, så sundet håndterer vesentlig større fartøy enn Necessity.

Innover mot Lerwick ble det klart at mye har skjedd på Shetland siden vi var med i Shetland Race i 2003. Store trålere, fiskeoppdrett og stor oljeaktivitet har brakt store anlegg og synlig velstand. Det er store likhetspunkter mellom Færøyene og Shetland inklusive norrøne navn og en klar norrøn bevissthet. Ved bebyggelsen stopper imidlertid likhetene. Der Færøyene er typisk danske, er Shetland typisk skotsk. Der Torshavn har bakerier har Lerwick puber. Vi kan leve med begge deler. Det var flott å være tilbake i Lerwick. I havna var aktiviteten stor med et stort innslag av norske båter involvert i både fiskeoppdrett og oljevirksomhet.
Fish and chips og en pint samt en dusj i ”the Boat Club” stod på agendaen.

Bak oss lå en ganske stor Shetlandsk skøyte. Om bord hadde besetningen norske t-skjorter. Vi måtte selvfølgelig spørre hvorfor – og ble prompte invitert om bord. Skøyta var delvis skoleskip, delvis på charter. Skipperen var engelsk, men trivdes godt med å seile denne flotte skuta. Opprinnelig var det en shetlandsk fiskebåt fra tidlig 1900, men den hadde også et visst slektskap til norske redningsskøyter fra samme epoke. Den tok som regel en tur til Norge hvert år, og som overalt på Shetland får man følelsen av at de dyrker det norske mer enn vi fortjener fra vår side. Om bord hadde vi det i alle fall meget hyggelig, ikke minst da en flaske Pusser’s Rum kom på bordet. Vi merket nok at den rev litt, og da vi dro ble vi sterkt oppfordret til å ta den med. Tilslutt ble det slik og jeg gikk i land, mens Hans Jacob ble igjen.

Rett bortenfor lå det en norsk seilbåt. Slike hadde jeg ikke sett siden USA, så jeg tenkt jeg ville slå av en prat. Jeg praiet og stilte noen spørsmål. Reaksjonen var tydelig avmålt – og min tunge var lite lydig. Det kunne da umulig være slik at jeg snøvlet – kl. 3 på ettermiddagen. Utenkelig, men den norske Najaden var like reservert og tungen like nølende. HM… Jeg satt kurs for Necessity der Hans-Jacob, rum flaske i hand, var i ferd med å gå om bord. Ups…. Der falt han i sjøen! Hele bene nedi. Han virker litt slørete også. Hva i huleste er det med den rum flasken? Vi tok en kikk. Nesten 60%. Den styrken hadde jeg relativt liten erfaring med. Det var bare å innrømme det – ingen av oss var edru. Det siste jeg så av Hans-Jacob var at han travet mot puben. Jeg tenkte allerede på dagen derpå med hjemseilas til Norge.

Neste morgen var vi like fornøyet og klare for Norge. Vi hadde dårlig tid, for en østlig kuling hadde meldt sin ankomst om 36 timer. Til da skulle det være brukbart. Det var bare å stå på. Å slå seg inn til norskekysten mot en stiv kuling har bare begrenset underholdningsverdi.

Vi satt kurs mot Stavanger selv om målet var Marstein og Bergen. På den måten ville vi kunne falle av og stå inn til Marstein selv om vinden dreide på øst. Da vi stod inn mot Marstein neste formiddag blåste det friskt, men vi hadde fortsatt et lite stikk i skjøtet, og vi stod rett inn. En verdig avslutning på en ”jordomseiling” på mer enn 62000 nautisk mil gjennom åtte år til en drøss med land. Avslutningen ble spesielt verdig da vi ble møtte av Bjarte (trofast Necessity mannskap) og venner og bekjente inklusive Eva som jo hadde tatt en snarvei hjem. De møtte oss like innenfor Marstein og gav oss eskorte inn til Krokeide. På ”hytta” til familien Svenheim fikk Necessity bryggeplass og vi fikk en varm velkomst – ”under cover” som en britisk seiler og skatteflyktning en gang fortalt oss. Han orket ikke mer av Jersey, og bodde hos sin søster i Brighton. ”Under cover” for oss fordi den offisielle hjemkomsten skulle finne sted i Bergen to dager senere. Det forhindret ikke en skikkelig feiring – og en til i Bergen to dager senere. I Bergen var det våre arkitektvenner, Kari, Liffe, Anne Brith og Tom som stod for arrangementet. De hadde til og med fått NRK på banen, eller rettere sagt på fjorden. Vi ble møtt av NRKs båt ut mot Askøybroen, og hadde dem som mannskap inn til Zakariasbryggen. Meget hyggelige og oppegående journalister. Derved ble det svært så offisielt da Necessity kom hjem - på Dagsrevyen.

Turen tilbake til Oslo krevde litt tålmodighet. Vi kom oss til Egersund før det var stopp. En liten kuling på nesen var litt for mye. Etter så mange år ute tar vi det som kommer om vi må, men ikke når det er unødvendig. I Egersund ble vi noen dager, så Hidra, og så direkte hjem. Hele kysten var vakker som vanlig, så vi ser frem til de neste årenes turer fra sør til nord.
Ved Færder observerte vi en tollkrysser som viste litt interesse. Vi har jo en båt som utstyrsmessig utvilsomt er en langturseiler. Da det kom en katamaran fra svenskesiden flyttet tollkrysseren oppmerksomheten dit. Den ble så vidt vi kunne se eskortert inn til Krukkehavna på Tjøme. Vi hadde for så vidt ikke noe å skjule selv om barskapet ikke helt lå innenfor bestemmelsene. Vi hadde jo også sjekket inn i Bergen. Vi hadde nok allikevel vakt tollvesenets nysgjerrighet, for utenfor Slagenstangen tok de oss igjen. Det ble imidlertid med en kort prat. En forklaring ved rekka var nok for dem. Vi var tydeligvis troverdige.

Nå ligger Necessity på Nesøya der skuta er i vinteropplag. Så får vi se hva neste sesong bringer.

Jfm 27.01.14

til toppen